-        Alt funker, bortsett fra klokken som teller nedover i stedet for oppover inne i kroppen min, sier Kjell Keiserud.

Etter at cellegiftbehandling ikke lenger fungerte, er det ikke lenger noe legene kan gjøre for å stoppe kreften i kroppen hans. Nå, uten behandling, er han i mye bedre form og legger til og med på seg. Samtidig har han en ganske stram tidsplan for resten av livet. Den harde sannheten er at Keiserud neppe vil overleve høsten. Han prøver å beskytte familie og venner på den beste måten han kan ved å prøve og ikke knekke sammen.

-        Det er jo klart jeg tenker på det, men jeg holder ryggen rak. Jeg prøver å være litt høy og mørk, som jeg sier. Jeg tror det er viktig for familien min også. Hvis jeg hadde gått rundt og surra og grini, så går jo det ut over familien. Men ikke minst hadde det gått utover meg selv, sier han.

Og Keiserud ser litt «høy og mørk» ut. Han har barbert av seg håret og har en kropp og holdning som viser at han har vært en fysisk aktiv og sterk mann mesteparten av livet. Selv om han kan føle frustrasjon og håpløshet og alle de andre følelsene som kommer med en uhelbredelig sykdom, vil han ikke at det skal ta overhånd av hensyn til sine nærmeste. Det gjelder spesielt de tre barna.

Sammen til det siste

Keiserud har tre barn mellom 17 og 34, en samboer og stesønn, og en mor som etter alle solemerker vil overleve sin sønn.  Tankene går fort til de han etterlater seg, og hvordan de skal komme seg gjennom resten av livet hans og tida etterpå.

-        Moren min tar det tyngst. Hun er 83 år. Hun tenker mest på det, forteller han.

Barna har insistert på å være med til alle legetimer. Både for sin egen del og for å støtte og hjelpe faren.

-        Det hender jeg ikke får med meg alt som blir sagt. Når du får sånne beskjeder kobler du litt ut. Da er det fint å ha med dem så jeg kan spørre dem etterpå om hva som ble sagt, forteller Keiserud.

Det er imidlertid ikke bare enkelt å ta imot hjelp for en hønefar, som fremdeles føler at hans fremste oppgave er å beskytte barna de månedene han igjen. Likevel er han svært takknemlig for at han ikke er alene om den tunge tida som venter.

-        Ungene er veldig oppofrende og har veldig empati for meg. De stiller opp for meg hele tiden hvis jeg ønsker det, men jeg har det sånn at jeg vil gjøre det sjøl. Å beskytte dem ville ligge til grunn hele livet for meg, selv om jeg var 90 og de var 70, så er de jo unga mine, sier han.

Godtar ikke at døden skal bli tabu

Han snakker utvunget om et tema som de fleste går inn i med en viss ærefrykt, men det er ikke alle som har vært like glade for Keiseruds åpenhet. I en tid hvor vi kanskje holder døden på større avstand enn før deler hans bekjente seg i to. De fleste ønsker å ta del i det, men noen har tatt avstand, og det er skummelt å forholde seg til for en del.

-        Mange tror jo nesten det er smittsomt. Nå er det folk som rygger to steg tilbake. Man må stå og skrike til dem, forteller han.

Det er likevel viktig for ham å fortelle de som er i hans omgangskrets hva som faktisk skjer, så han slipper misforståelser.

-        Jeg jobber i Unibuss, og på arbeidsplassen ville jo kanskje ryktene gått, istedenfor at de vet hvordan det faktisk er. Så jeg er åpen om det i overalt. Det syns jeg er viktig. Nå slipper jeg arbeidskollegaer som tror at kanskje jeg er sprø.

Keiserud deler også mye detaljer om livet med sykdommen på Facebook. Det har han også opplevd noen negative reaksjoner på.

-        Jeg fikk kritikk og beskjed om at jeg ikke skulle legge ut noe om stomien. Da sa jeg bare at da får du bare klikke sånn at du ikke får se det. Det er viktig for meg å kunne dele det. Men det er 2-3 som har sletta meg på Facebook siden jeg fikk kreft, forteller han.

Noen få kritikere er slett ikke nok til at han syns det er noe vits i å revurdere den holdningen. Hvis de ikke liker det, så får det være deres eget problem.

-        Fra skolealder vet de jo hva jeg har stått for, ærlig og åpen. Jeg er positiv og alltid hatt en fleipete tone. Jeg har alltid vært sånn, sier han.

Deler sykdommen

Keiserud mener at åpenhet er viktig for å minske frykten for døden. Det er en av grunnene til at han skriver mye om sykdommen og tanker rundt situasjonen han er i på sosiale media. Først og fremst er det likevel for egen del han gjør det. Facebook har blitt et sted der han kan få støtte og innspill, og hvor han kan dele både følelser og praktisk kunnskap rundt det å ha kreft, og å ha stomi.

-        Jeg tror at de vennene mine på Facebook har innsett hva jeg står for. Det er utrolig mange som følger meg tett hele tiden, i hvert fall en 50-60 stykker. Hvis jeg ikke har vært på noen dager, spør de hvordan det går på melding, sier han.

Det er mange som er takknemlige for å få ta del i hans siste tid, og følelser og erfaringer han gjør seg. Det er mange flere som gir positive tilbakemeldinger enn de få som har reagert negativt. Dessuten har Keiserud flere venner som har gått gjennom kreftbehandling den siste tiden, som har hatt nytte og glede av hans åpenhet.

-        Alle Facebook-vennene som følger meg -den samtalen vi har på Facebook, er en utrolig støtte for meg. Jeg skriver alt der, om stomien min og brokken. Og nå som jeg var inne med tre blodpropper, og de pillene jeg tar nå, som en del av et forskningsprosjekt. Jeg har hele tiden vært åpen. Jeg har tre Facebook-venner som også sliter med kreft. De har ikke vært åpne om sin sykdom, men én av dem har nå begynt å åpne opp etter at jeg begynte å legge ut om dette, forteller Keiserud.

En slags bucketlist

Kjell Keiserud er døende, men ikke spesielt syk. Ett eller to år er på den ene side lite, men for mye til at man kan leve i en slags permanent unntakstilstand. Han gjør mest mulig av det han har gjort tidligere, men Keiserud passer på å bruke tida på det som betyr mest for ham og de rundt, nå som han vet det snart blir borte.

-        Jeg er hobbyfotograf, jeg er mye ute og tar bilder. Det er samboeren min også. Det er en ting vi kan gjøre sammen, forteller han.

Han lager også mat, gjerne med eksotiske ingredienser som alligator eller struts. Keiserud er en uredd mann på kjøkkenet også. Bussjåføren forteller stolt om den gangen en tur med 50 pensjonister ble til to retters middag og fancy drinker med oppskrift på en serviett. Når kokken er sjuk, danser bussjåføren på bordet. I tillegg til å gjøre det meste ut av hverdagen har det blitt tur til Kiel med barn, svigerbarn, stebarn og samboer. Anfield for å se Liverpool-Arsenal har det også blitt, etter at Facebookvennene har spleisa på tur.

Vil se datteren få lappen

Den aller viktigste interessen de deler i Familien Keiserud er likevel kanskje for bil og motor. Og det er noe han er stolt over å ha overført til barna.

-        Jeg har en hobby, jeg hadde en -62 Amazon, og eldstedattera mi har alltid mast om å få den bilen. Så hun fikk den nå. Jeg skal møte henne til helga. Vi skal gå gjennom den og finne ut hva hun må gjøre for å få skikk på den. Den har jo stått rolig ute i 15 år. Hun ringte for noen dager siden, og da sa hun at “Nå har jeg kjørt Amazonen” og da hadde hun fått den opp å gå. Den går som en klokke.  Jeg ble veldig overraska for hun er jo 22, men alle ungene er veldig teknisk anlagt, forteller Keiserud.

Sønnen driver et dekkfirma, og sammen vil de tre barna nok ha glede av sin egen og sin fars hobby lenge etter at han er borte. Men Keiserud vil gjerne være med på litt til.

-        Det er noen ting jeg hadde tenkt å få oppleve da, på den begrensa tida jeg har igjen. Det er at hun får skilter på den bilen, og at den minste får førerkortet. Hun har kjøpt seg bil allerede, sier Keiserud.

 Han kommer heller ikke til å slutte å dele av livet sitt med omverdenen, og glede seg over varmen han møter hos omgivelsene.

-        Det hjelper meg veldig og, å få si det, og selvfølgelig de støttende tilbakemeldingene, sier Keiserud.