Norsk forening for stomi, reservoar og mage- og tarmkreft.
Hopp til hovedinnholdet

Skammen over å ikke være glad nok

Portrett av smilende kvinne med blondt hår og smykker

Løvsland tror at hun ikke er alene om å føle et press på å gjøre det beste ut av enhver situasjon

Det fins forventninger til hvor friske vi skal føle oss og hvor takknemlige vi må være, selv om livet er blitt annerledes

- Oi, er det nå? Jeg trodde festen var klokken halv åtte, men så er det om en time! Neida, vi tar det nå, jeg må bare slenge på meg finstasen, det tar ikke lang tid.

Karen Tobine Faret Løvsland bor i Grimstad, med sin mann Bernt og deres sønn Sverre på sju år. Hun synger i kor og i band. Hun jobber i tillegg nesten fulltid som sykepleier innen rus og avhengighetsbehandling, på tross av mange års kronisk sykdom. Nå er hun endatil i gang med kakebaking, og skal på fest med koret mellom helgevakter. Hun er også likeperson i NORILCO.

Løvsland har hatt mange dager der hun har hatt vanskeligheter med å akseptere at hun ble rammet av en sykdom som gav henne stadige smerter, innleggelser og begrensninger i hverdagen. Det er ikke alle dager, heller ikke de gode, der hun klarer å tenke positivt. Etter hvert har hun gitt seg selv lov til det.

Fikk en psykisk knekk etter operasjonen

Løvsland har vært syk siden 2000, og etter femten år med kronisk sykdom var det en lettelse å få ileostomi i 2015. Det hun ikke var forberedt på, var at hun fikk en reaksjon på alle årene med sykdom.

- Det er jo litt gjetting, men jeg tror blant annet at jeg var utslitt av å opprettholde en slags fasade, prøve å være blid og glad, og prøve å stå i jobb mens jeg var alvorlig syk. For meg gav dette seg utslag i mye psykiske utfordringer, forteller hun om perioden etter operasjonen.

"

- Selvfølelsen og selvtilliten var på bunn. Kanskje for første gang i livet. Jeg ble mindre sosial, og hadde mer enn nok med å være mamma og kone. Det var det jeg klarte, trodde jeg.

"

De fysiske plagene var i stor grad borte, men Løvsland slet med depressive tanker og angst for framtida.

- Selvfølelsen og selvtilliten var på bunn. Kanskje for første gang i livet. Jeg ble mindre sosial, og hadde mer enn nok med å være mamma og kone. Det var det jeg klarte, trodde jeg.

Hun jobbet seg gradvis tilbake i jobb, og er nå glad for at hun kan jobbe 80 prosent. Men veien tilbake var lang.

- Jeg trodde aldri at jeg kunne komme tilbake. Jeg opplevde at jeg hadde så mye problemer og utfordringer. Jeg trodde problemene mine ville være til hinder for å kunne jobbe som sykepleier, men fordi jeg har hatt en fin arbeidsplass, har det vært rom for at det kunne ta tid. Jeg har brukt lang tid. Jeg har jobbet ti prosent og tjue, sier hun.

Kunsten å være syk på riktig på måte

Selv om man er syk er man aldri helt forskånet for forventningene vi har til å få maksimalt ut av livet. Karen Tobine har kjent mye på skam over at hun ikke taklet sykdommen på «riktig måte».

- Folk tenker at man skal nyte hvert øyeblikk, og så kan man få dårlig samvittighet fordi man ikke alltid klarer det, sier hun.

Løvsland tror at hun ikke er alene om å føle et press på å gjøre det beste ut av enhver situasjon.

- Slik jeg opplever samfunnet nå, skal man liksom alltid tenke positivt. Det er et jag på et vis. Det er liksom ikke lov å ha dårlige dager. Men det er jo ikke alle dager jeg klarer å tenke positivt, men jeg øver meg på å tenke at det også er greit. Vi som har levd med kronisk sykdom og har gjennomgått flere behandlinger og operasjoner  har jo på en måte vært ”i krigen”, så det er kanskje ikke rart at man kan føle seg  «traumatisert».

Det er viktig for Karen Tobine å prøve å ikke legge dårlig samvittighet som en sten til byrden de gangene hun kjenner på tankene som det å være sjuk genererer. Et slags tankevirus, som hun kaller det.

- Jeg er opptatt av at det ikke skal bli sånn at man må skjule at man har det vanskelig, «Å ha stomi er ingenting». Vi må ikke hoppe i strikk alle sammen, sier hun. Derfor har hun nå valgt å være åpen om det som er vanskelig, både blant venner og kollegaer.

 

Lettelse å være åpen

Løvsland er glad for at hun etter hvert har klart å være åpen om de psykiske utfordringene som har kommet med sykdom og operasjoner. Hun må likevel fremdeles kjempe mot impulsen om å skjule det vonde, for å opprettholde en fasade som en som «takler» livet og sykdommen bra.

- Jeg merker at jeg fremdeles helst vil pynte på det. Når jeg har dårlige perioder er jeg mindre sosial og mer tilbaketrukket. Jeg vil ikke vise fram den siden. Det syns jeg er trist sjøl, sier hun.

Konsekvensen av at ingen ønsker å snakke om det som er vanskelig er at alle tror de er den eneste som ikke alltid takler sykdommen, og hverdagen. Løvsland har vært i to runder på Cato-senteret, både for å trene seg opp fysisk, og for å lære å takle depressive tanker og sykdomsangst. Hun formidler til alle hun treffer at det er mulig å skaffe seg verktøy til å komme tilbake.

- Jeg er jo ikke alene om å ha psykiske utfordringer ved siden av de fysiske. Jeg er overbevist om at for mange så går dette hånd i hånd, og da er det viktig å vite at det er hjelp å få. Jeg er opptatt av å si at man kan leve et godt liv til tross for psykiske utfordringer og man kan lære seg å håndtere dem og stå i dem, sier hun. 

"

Konsekvensen av at ingen ønsker å snakke om det som er vanskelig er at alle tror de er den eneste som ikke alltid takler sykdommen, og hverdagen.

"

Vennene ønsker å bidra mer

Selv om Løvsland er åpen både om stomien og de tunge dagene, er det ikke sånn at hun pleier å snakke med familie og venner om det på de dårligste dagene. At hun har hatt det vanskelig er noe hun som oftest forteller etterpå.

- Jeg føler lett at jeg er til bry. Jeg sier det ofte i etterkant, at «da hadde jeg det tøft». De sier jo at det er verre hvis jeg ikke deler det med dem. Og det kan jo hende de har rett, at hvis jeg hadde sagt det da jeg sto i det, hadde det blitt fortere bra, sier hun.

Selv om vennene hennes forteller at de gjerne vil at hun skal bruke dem mer som sparringspartnere, er det ikke alltid så lett å tro på når de vonde tankene melder seg, og hun mest av alt er redd for å bli en belastning for omgivelsene.

- Jeg tenker ofte at folk har nok med seg selv, men jeg tenker jo også at jeg hadde hatt lyst til å dele tankene mine.  Jeg har en høy terskel for det, da jeg er redd for å «bruke folk opp». Når man er kronisk syk er det nok en belastning for de rundt.  Når mine nærmeste har sett at jeg har vært veldig redd for operasjon, eller hatt det veldig vondt, eller vært veldig nede, koster det mye for dem også. Jeg har vært veldig heldig som har hatt god støtte av familien min i de tyngste periodene.

"

- Jeg tenker ofte at folk har nok med seg selv, men jeg tenker jo også at jeg hadde hatt lyst til å dele tankene mine.

"

På tross av at hun har prøvd å ikke involvere dem for mye i sykdommen, har damene som Karen Tobine skal være sammen med i kveld stilt opp for henne .

- Jeg ble operert bare noen uker før jeg fylte førti. På selve dagen kom damene  som jeg synger med i KorHen hjem til meg på overraskelsesbesøk. De vet å bruke galgenhumor og jeg syntes det var morsomt at de hadde med seg en vinkartong hvor de hadde limt på en gresk gudinne, sånn at tuten på kartongen stakk ut som en stomi.  Deres budskap til meg var at: «selv om jeg har stomi, er jeg fremdeles som en gresk gudinne å regne» Jeg har tatt med meg dette,  jeg  bestemmer hvem jeg ønsker å være og jeg trenger ikke å skamme meg.

Medlemskap

Bli medlem

Du blir en del av et inkluderende og trygt sosialt miljø, hvor du kan snakke fritt og bli møtt med forståelse og aksept for den du er.

Helsepersonell: Kontakt oss

 

Påskeferie

Likepersonstelefonen er åpen, mens sekretariatet er stengt fra og med 15. april til og med 22.april.
Velkomstbrev og bestillinger sendes ut fra uke 17.
Riktig god påske!

Støtt oss

Slik kan du støtte NORILCO - norsk forening for stomi, reservoar og mage- og tarmkreft.

Coloplast
Amgen
Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler