Kristine visste at det kom flere nye deltakere på vinterleiren det året, som særlig styret hadde et ekstra ansvar for å inkludere og ta vare på. 
Men Maya viste seg å være mer enn bare en deltaker. De to ble uadskillelige hele leiren, og har vært bestevenner siden.

Ville bare redde et lokallag

Denne historien begynner egentlig i desember 2018, da ble det sendt en e-post til alle Nordlands ungdommer. Der sto det at lokallaget til NORILCOs Ungdom (NU) Nordland sto i fare for å bli lagt ned, fordi ingen i styret ville ta gjenvalg ved det kommende årsmøtet. Det var en siste krampetrekning for å redde lokallaget, og overraskelsen var stor da to engasjerte jenter vi aldri hadde hørt fra før svarte på forespørselen i januar, der den ene var Maya:

«Hei. Jeg fikk e-posten deres om styret i NU Nordland. Jeg er per nå elev på videregående skole i Bodø og har ingen erfaring med Norilco fra før av.
Jeg kunne gjerne tenke meg å delta på ulike aktiviteter og komme i kontakt med ungdommer på min alder i samme situasjon, men har ikke helt funnet ut hvordan jeg kan gjøre det.
Vil gjerne følge videre med NU og evt. gjøre en bedre innsats for å involvere meg mer. 
Hilsen Maya Helene Olsen»

E-posten førte til en av de desidert mest givende og energifulle telefonsamtalene jeg har hatt i min tid i NORILCO. Maya ble syk når hun var 17 år, og hadde akkurat meldt seg inn i NORILCO.
Jeg foreslo at hun burde delta på NUs vinterleir, som skulle gå av stabelen bare noen uker senere. Påmeldingsfristen var ute for lenge siden, men vi fikk ordnet det slik at både Maya og den andre jenta fikk plass likevel, slik at de kunne bli kjent med NORILCO og miljøet før de startet et lokallag sammen. De to kjente til hverandre fra før fra et Lærings- og mestringskurs de hadde gått på sammen, der de også hadde blitt tipset om å bli medlem i NORILCO.
Rett før avreisedatoen ble den andre jenta syk og meldte avbud, så Maya dro fra Bodø alene, uten å kjenne noen. Da var hun 18 år gammel. I dag er Maya 20 år, og driver fremdeles lokallaget i Nordland sammen med Ingalill, den andre jenta som sendte en lignende e-post i 2019.

Den første ungdomsleiren

Kristine Johannessen kommer fra Fetsund, og var på denne tiden 20 år gammel. Hun har hatt urostomi siden hun var 3 år gammel, og har vært med på Familiesamlinger og ungdomsleirer siden 2007. Hun er styremedlem i det sentrale ungdomsstyret, og husker godt hvordan det var å møte opp på sin aller første ungdomsleir.

-Men jeg hadde jo Kristine og Torbjørg, som jeg kjente fra Familiesamlingene, så jeg slapp å dra helt alene på første leir, det er jeg glad for. Men det er jo rart, så fort man møter opp og er der, så er det jo ikke skummelt lengre. Folk var flinke den gangen også, til å få oss som var nye til å føle seg som en del av gjengen med en gang, forteller Kristine.

Som en del av styret, visste Kristine godt hvilke deltakere som var nye det året, som de har et ekstra ansvar for å ta vare på. Hun hilste på Maya allerede den første kvelden.

-Vi «klikka» liksom med én gang, og likte hverandre umiddelbart. Jeg tror vi hang sammen absolutt hele helgen, forteller Kristine (22) lattermildt.

-Ja, vi merket at vi hadde mange felles interesser som klær og sminke med en gang, og jeg tror aldri jeg egentlig har ledd så mye som jeg gjorde den helgen der, supplerer Maya (20).

-En av de første kveldene husker jeg at vi sovnet liksom oppå hverandre i den innerste sofaen i fellesstua der, så vi ble veldig fort veldig nære hverandre, legger Kristine til.

En blodig start på vennskapet

Men Maya husker episoden der hun følte at de virkelig kom under huden på hverandre, da vennskapet ble tatt «til neste nivå».
-Vi satt en kveld og snakket om noe, jeg husker ikke lenger hva, men så plutselig så jeg at … Maya bryter ut i latter mens hun forteller, … at Kristine blødde neseblod, helt plutselig. MASSE neseblod!
De to jentene fniser som aldri før når de ser tilbake på dette spesielle minnet.

-Vi løp ut på badet sammen mens vi lo masse, og fant frem dopapir og tamponger for å stoppe blodet. Jeg holdt håret hennes bakover, mens hun nærmest hadde dopapir i hele ansiktet, forteller Maya.

-Det er noe som skjedde ganske ofte med meg før, legger Kristine til. Jeg blødde neseblod helt uten forvarsel. Men Mayas reaksjon gjorde at en situasjon som kunne blitt pinlig med mange andre bare ble morsom, og jeg tror at vi begge kjente at vi kom litt nærmere hverandre etter det.

Langdistansevennskap

De to venninnene møtes selvfølgelig igjen hver vinterleir, men når den ene bor i Bodø og den andre i Fetsund i en tid med pandemi, avlyste arrangementer og nasjonale reiserestriksjoner, blir det til at de det siste året har holdt kontakten gjennom telefonen og sosiale medier. Kun én gang har de møttes utenom ungdomsleir, da Maya var i Oslo med familien, og de to kunne gå ut å spise middag.

-Men da er det ekstra stas når vi endelig kan se hverandre! Det spiller egentlig ingen rolle om vi ikke har snakket på en time eller tre uker, når vi er sammen har vi uansett alltid noe å prate om, eller le av, og vi har aldri opplevd at det oppstår en pinlig pause mellom oss, forteller Maya.